Nasjonens eget skriftspråk

I 1806/07 skrev en norsk medisinstudent, Gregers Fougner Lundh "Hvorfor har Norge ikke sit eget National-Sprog?". Etter unionsoppløsningen med Danmark i 1814 skulle flere komme til å stille liknende spørsmål.

I all hovedsak så var det to skriftspråkalternativer som gjaldt, enten fornorsking eller målreising. Fornorskingslinjen (reformatoriske) gikk ut på at en gradvis skulle innføre norske ord i det danske skriftspråket, og dermed ende opp med et norsk skriftspråk. Dette endte da opp som dagens bokmål. Så var det målreisingslinjen (revolusjonære), som gikk ut på å ta utgangspunkt i det norske språket, nemlig de norske dialektene og det norrøne språket. Målreisingen ville bryte med det danske skriftspråket, og skape et nytt norsk skriftspråk.


Mens den reformatoriske språklinjen mente at man kunne få et nytt norsk skriftspråk ved å bytte ut ord for ord og form for form, så mente den revolusjonære at det måtte tas hensyn til det norske språksystemet, og da måtte også språket få en egen norsk språkkultur. To sentrale personer i de to forskjellige linjene var P.A. Munch og Wergeland. Mens Munchs mål var å skape et norsk skriftspråk uavhengig av det danske, mente Wergeland at man skulle få et norsk skriftspråk av frihets- og selvstendighetsårsaker, og ikke minst kunstneriske årsaker.

















http://media.snl.no/system/images/w/wergeland_henrik-lito.jpg
http://www.muv.uio.no/artikkelbilder/norske-historiske-skole-avaalund/uio-tradogvisjon-2006-0072_.jpg