Engelsk påvirkning IRL (In real life)

Jeg kan huske da jeg var yngre, og storebroren min kjøpte seg ny walkman fra Sony, og hadde funnet et nytt band han elsket. Og at jeg alltid har trykt på "play" når jeg skal se film. "Spill av" har liksom aldri vært naturlig å bruke. Hvorfor ikke?

Det norske språket begynte å ta til seg engelsk allerede etter 2. verdenskrig, med enkle låneord. Deretter har vi blitt invadert og verbalt bombet av engelskmennene. Rett og slett trykket dem til vårt bryst.
Daglig ser vi reklamer, filmer og bannere på engelsk. 9/10 sanger du hører på er garantert på engelsk. Men mest av alle, så er det (vi) ungdommer som er skyld i denne kaldkvelinga av det norske språk. Slangord og forkortelser er det "kun" ungdommer som forstår. Voksne ser seg gjerne lei og uforståelig på dagens ungdom og deres ordbruk. Ord som chill, yeah, lol (laughing out loud), wtf (what the fuck) og mange fler, må muligens snart finnes plass til i ordbøkene.
Hvorfor gjør vi det? Jo fordi det selvfølgelig er kult. Og fordi at et ord som "chill", ikke er sammenlignbart med noen andre norske ord. "Chill" innbærer digg, kult, avslappet og mange flere ord. Det norske språk rekker ikke til, virker det som. Både i beskrivelse, og i tøffhet.


Jeg tror ikke det norske språket noen gang vil dø ut. Men vi lar oss også påvirke på andre måter. Orddelingsfeil er også noe som like så godt kan komme fra engelsk påvirkning. Med desperate fornorsking av "ketsjup" og "jus", tror jeg vi vil klare å klamre oss noenlunde til det norske språk. Men om det vil miste sin prakt og glans, det tror jeg. Nordmennene kommer plystrende barbeint på livets uskyldige vei lykkelig uvitende om at glasskår av engelske låneord ligger strødd.